Hvis ledningstrasé har større fall enn 1:5 (200 ‰) skal det benyttes rør med strekkfaste skjøter, alternativt helsveisede rør (stål og PE/PP).
Ved fare for stor grunnvannsstrømning i grøfta anbringes grunnvannssperre av betong eller leire (husk at bruk av leire kan medføre økt korrosjonsfare på metalliske rør).
Rørgjennomføring gjennom sperre av betong utføres som vist i VA/Miljø-blad nr. 9, UTV. Rørgjennomføring i betongkum. Ved fare for ras i gjennfyllingsmassene langs traséen må sperren utføres i betong og forankres i faste masser.
Løsning må avtales med kommunens VA-ansvarlig.
Utførelsen av ledningsanlegget skal være slik at det ikke oppstår ”sig” i rørledningen, grunnet utilstrekkelig friksjon mellom rørledningen og grøftemassene. Det er viktig at ikke grensene for tillatt avvinkling i eventuelle muffeskjøter overskrides, eller at spissendene trekker seg ut av muffene dersom ikke muffene er strekkfaste. Forankringene må også dimensjoneres for tyngdekomponenten av rør og vann minus friksjonskraften mellom røret og grøftemassene. I tillegg kommer trykk komponenten forårsaket av eventuell avvinkling i muffe og i bend, dimensjonsoverganger etc.
Vannhastigheten i røret skal ikke overstige verdier som kan gi uønsket innvendig slitasje i rørene. Dette gjelder vanligvis for trykkløse ledninger, med fritt vannspeil, som kan føre sand og grus; overvannsledninger, fellesledninger og i noen grad også for spillvannsledninger. Kan også gjelde for helfylte gravitasjons trykkledninger hvor det er muligheter for rask hastighetsforandring av vannstrømmen, ved hjelp av manuell eller automatisk ventilregulering, for eksempel ved bruk av rørbruddsventiler, eller ved raske variasjoner i vannhastigheten forårsaket av luftansamlinger, luftbobler. Dette vil forårsake trykkstøt, og må tas med i beregningene.
I grøfter med sterkt fall kan det være fare for langsgående forskyvninger av ledningen, og utvasking eller forskyvning av grøftemassene, og ledningene må da sikres.
Opp til disse grensene vurderes friksjonen mellom den utvendige røroverflaten og de omkringliggende massene i grøften, å være tilstrekkelig til å hindre at ”sig” oppstår
Ved sterkere fall enn 1:7 – 1:5, bør en sikre ledninger og grøftemasser ved å støpe betongvegger på tvers av grøften – til fjell eller inn i fast bakke. Betongvegg i fjellgrøfter støpes mot rensket fjell. Det må sørges for mothold i bunn og vegger.
Rørene må forankres i de tversgående betongveggene. For å unngå setningsskader på ledningen, skal det avsettes muffer el. i veggen, slik at ledningene er leddet på begge sider.
Prinsippløsning.
Generelt anbefales det, ved etablering av VA-ledninger med stort fall, å bruke helsveiste rør, som for eksempel PE-rør, helsveiste stålrør eller mufferør i duktilt støpejern med strekkfaste muffeløsninger.
Helsveiste ledninger av polyetylen har vært mye brukt som rørmateriale i traséer med stort fall. Det anses som en fordel at alle skjøter gjøres strekkfaste. Dagens PE 100 RC materiale vil normalt tåle de belastninger som oppstår som en konsekvens av bratt terreng, dvs. egenvekt rør samt vekt av vann. Reaksjonskrefter i polyetylenrøret som følge av temperaturforskjeller må også vurderes. Behovet for forankring må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Ved gunstige grunnforhold, og dersom det ikke er for store avvinklinger, vil det normalt ikke være nødvendig å forankre ledningen, unntatt i endepunktene. Øvrige funksjonskrav som stilles til ledningen, f.eks. trykk, ringstivhet, dimensjon må vurderes eksplisitt.
Ved bruk av strekkfaste muffeløsninger følges rørprodusentens anbefalinger for montasje. Rørledningen forankres øverst i en trasè med stort fall. Helst skal ledninger også forankres i bunnen av traseen.
I ledningstraseer med stort fall må nederste mufferør eller mufferørdel, muffebend, forankres og spissenden til røret oppstrøms føres helt ned i muffebunnen. Rørmaterialet, rørdimensjonen, det enkelte rørs byggelengde, termisk utvidelse og vekt av rør og vann, avgjør hvor mange rørlengder man kan tillate før neste rør eller mufferørdel må forankres. Dette rørets eller rørdelens spissende, må da gis den nødvendige klaring i nedenforliggende muffe for å kunne oppta rørstrekkets maksimale termiske ekspansjon. Denne klaringen må ikke være større enn det rørprodusenten anbefaler som maksimalt tillatt uttrekk i muffeskjøten. Dersom ikke maksimalt tillatt uttrekk er oppgitt, kan rørprodusentens anbefalte normale klaring i muffeskjøten brukes.
Normalt er det vanlig å tillate 5-6 rør stående i muffebunnen før neste forankring. Ved byggelengde L = 6 m, gir dette ca. 30-36 m mellom forankringene. Står ikke spissendene i muffebunnen, men monteres med den anbefalte klaring, kan summen av klaring i hver rørmuffe ved ”sig” tilslutt ende opp i en av muffene. Vanligvis i siste muffe før neste overforliggende forankrede rør, eller rørdel. Dette vil da kunne forårsake lekkasje dersom klaringen blir for stor. Dette må kontrolleres dersom en slik løsning ønskes. Generelt sett anbefales derfor ikke en slik løsning for ledningsstrekk ved stort fall.
Dimensjonering av forankringsklosser for en nedgravd rørledning ved stort fall er gitt ved følgende betraktninger.
Det må kontrolleres at forankringsklossen er tilstrekkelig stor eller at forankringen til fjell er beregnet og dimensjonert slik at den kan oppta kreftene både fra ”sig” på grunn av stort fall og hydrodynamiske krefter forårsaket av retningsforandring og avvinkling i muffer og bend.
Hvis ledningstrasé har større fall enn 1:10 skal det benyttes rør med strekkfaste skjøter, alternativt helsveisede rør (PE).
Uansett valg av rørtype er det svært viktig i bratt terreng, å ta hånd om overvannet slik at ikke rørtraseen ved kraftig nedbør fungerer som et bekkeleie. Dette kan oppnås ved å etablere stengsler av leirpropper eller betongklosser i ledningsgrøften. Man må da ta hånd om vannet som demmes opp bak leirproppene eller betongklossene, ellers vil vannet finne sine egne veier. Dette må man vurdere i hvert enkelt tilfelle etter hva man kan tillate av ukontrollert avrenning. Gjør man ikke det kan man få ubehagelige overraskelser ved at vannet dukker opp på helt nye steder. Ved bruk av leirpropper, og dersom det er stor forskjell i et fleksibelt plastrørs ringstivhet og rørmuffens ringstivhet, må ikke leirproppen plasseres for nær muffen. Ulike deformasjoner i rør og muffe vil da kunne oppstå og det kan være fare for lekkasje. Dette er noe man må være spesielt oppmerksom på ved bruk av glassfiberrør med dobbeltmuffer som i forhold til røret har tykk rørvegg og høy ringstivhet. Likeledes kan bruk av leirpropper rundt duktile støpejernsrør føre til at ”luftningsceller” oppstår på røroverflaten, noe som vil føre til korrosjon. Det anbefales derfor å bruke en minimum 200 µm tykk plastfolie, PE (polyetylen), som korrosjonsbeskyttelse mellom røroverflaten og leiren, dersom ikke rørene har et godt korrosjonsbeskyttende spesialbelegg beregnet for korrosiv grunn. Dessuten må man være oppmerksom på at ved bruk av betongklosser i stedet for leirpropper, og dersom disse ikke er forankret til fjell, vil det ved utvasking av grøftemassene føre til ”sig” i betongklossen. Dette kan igjen føre til uttrekking av spissendene i muffene, og lekkasjer dersom ikke muffene er strekkfaste.
Prinsippløsning
Hvis ledningstrasé har større fall enn 1:10 skal det benyttes rør med strekkfaste skjøter, alternativt helsveisede rør (PE).